Den amerikanske kunstneren Amanda Ross-Ho har etablert en særegen praksis i skjæringspunktet mellom studiopraksis, erindringer og internett. I utstillingen HURTS WORST viderefører kunstneren sin utforsking av objekter og bilder som er personlige, så vel som universelle. Med utgangspunkt i et symbolsystem, tradisjonelt benyttet for å måle fysisk smerte, utformer Ross-Ho et oppskalert beregningssystem for å måle samtidens kollektive eksistensielle smerte.
En av konsekvensene av vårt århundres stadig mer globaliserte og påkoblede kommunikasjonsutvikling, er forsøket på å skape systemer som kan overskride differanser innen språk, identiteter og ferdigheter. Dagens mest åpenbare eksempel er selvsagt emojiene, som først ble utviklet i Japan i 1999, parallelt med den gryende mobiltelefonutviklingen. I 2010 ble bruken av emojier verdensomspennende, grunnet den økende bruken av tekstmeldinger og utviklingen av Unicode; et standardisert tegnsett som tillater flerspråklig kommunikasjon på ulike plattformer. Disse nye, visuelle kommunikasjonsformene fremkaller assosiasjoner til gamle piktografiske skrifter, slik som petroglyfer og månekalendere, og
Den amerikanske kunstneren Amanda Ross-Ho har etablert en særegen praksis i skjæringspunktet mellom studiopraksis, erindringer og internett. I utstillingen HURTS WORST viderefører kunstneren sin utforsking av objekter og bilder som er personlige, så vel som universelle. Med utgangspunkt i et symbolsystem, tradisjonelt benyttet for å måle fysisk smerte, utformer Ross-Ho et oppskalert beregningssystem for å måle samtidens kollektive eksistensielle smerte.
En av konsekvensene av vårt århundres stadig mer globaliserte og påkoblede kommunikasjonsutvikling, er forsøket på å skape systemer som kan overskride differanser innen språk, identiteter og ferdigheter. Dagens mest åpenbare eksempel er selvsagt emojiene, som først ble utviklet i Japan i 1999, parallelt med den gryende mobiltelefonutviklingen. I 2010 ble bruken av emojier verdensomspennende, grunnet den økende bruken av tekstmeldinger og utviklingen av Unicode; et standardisert tegnsett som tillater flerspråklig kommunikasjon på ulike plattformer. Disse nye, visuelle kommunikasjonsformene fremkaller assosiasjoner til gamle piktografiske skrifter, slik som petroglyfer og månekalendere, og til nyere før-internetteksempler som piktogrammer, emotikon og værvarslingssymboler.
I tillegg til emojiene, finnes det mer foruroligende eksempler på utviklingen av symbolsystemer for massekommunikasjon. I 2002, som en konsekvens av 11. september-angrepene i 2001, utviklet George W. Bush-administrasjonen sitt Homeland Security Advisory System. Basert på nasjonens skogbrannvarslingssystem, utviklet man en fargekodeskala som effektivt skulle varsle det amerikanske folk om en overhengende terrortrussel. Fargen rød signaliserte «høy risiko» mens man i andre enden fant fargen grønn, som betegnet «lav risiko». Heller enn å fungere effektivt, ble systemet kraftig kritisert for å ha motsatt effekt ved at det skapte forvirring og unødig angst. Systemet ble opphevet i 2011.
Samlet sett gir disse eksemplene assosiasjoner til en annen bemerkelsesverdig forløper, nemlig den såkalte Universal Pain Assessment Tool (UPAT). UPAT ble utviklet på 1980-tallet som et verktøy for å hjelpe pasienter med begrensede kommunikasjonsevner, eksempelvis barn, for bedre å kunne måle og beskrive intensiteten av fysisk ubehag. I likhet med emojiene skulle dette graderingssystemet bygge bro over kommunikasjonshindre som alder, ferdigheter, kultur og språk. Systemet, som fortsatt er i bruk, består av ansiktsideogrammer, ofte i ulike farger, som illustrerer ulike emosjonelle tilstander. Hvert ansikt er forbundet med en tallverdi og en enkel beskrivelse, noen ganger også på flere språk; eksempelvis 1-2: ikke vondt, eller ingen smerte, og 9-10: verst mulige smerte, så vondt du kan tenke deg, eller gjør fryktelig vondt. Det er fra denne ekstreme enden av smerteskalaen at Ross-Ho henter materiale til verkene i denne utstillingen.
Sentralt i Ross-Hos installasjon finner vi tolv kroppsstore, runde tekstiler i ulike farger som rosa, rød, blågrønn og lilla, av emoji-lignende tegneseriefjes med et gråtende og/eller opprørt uttrykk. Tekstilene tar utgangspunkt i faktiske forstørrelser av ansikter som er hentet fra UPAT-verktøyet; alle fra den dystre enden av smerteskalaen. Bildene er målrettet hentet fra internett, men kunstnerens opprinnelige interesse for UPAT oppstod på bakgrunn av egne årelange erfaringer fra helsevesenet. Etterhvert som hun utforsket sorgsystemet i eget liv, ble hun opptatt av hvordan disse symbolene var utformet for både å kunne uttrykke spesifikke individuelle opplevelser, og samtidig artikulere en universell forståelse av noe så abstrakt som smerte. Verkene er presentert på en måte som gir en følelse av hastverk i produksjonen. Løse tråder, spor etter håndsøm, og sikkerhetsnåler fremhever verkenes taktile egenskaper; noe som skaper en følelse av at dette faktisk er «angstfulle objekter». Dette er en bevisst handling som motsetter seg autoriteten til den profesjonelle tekstilens perfeksjon, og heller lar de fremtredende sømmene lede oss mot bildets meningsinnhold.
b. 1975
Amanda Ross-Ho (b. Chicago, Illinois, 1975. Lives and works in Los Angeles) holds a BFA from the School of the Art institute of Chicago and an MFA from the Roski School of Art, University of Southern California. She has exhibited widely, both nationally and internationally. Selected solo exhibitions include 'HURTS WORST', Mary Mary, Glasgow; ‘MY PEN IS HUGE’, Mitchell-Innes and Nash, New York; Bonner Kunstverein, Bonn; ‘Untitled Period Piece’, Tramway, Glasgow (all 2017); ‘Untitled Period Piece’, De Vleeshal Center for Contemporary Art, Middelburg, The Netherlands (2016); ‘How To Remove Dark Spots’, Praz-Delavallade, Paris (2015); ‘Who Buries Who’, The Approach, London (2014); ’CRADLE OF FILTH’, Shane Campbell Gallery, Chicago (2013); ‘Teeny Tiny Woman’, The Museum of Contemporary Art Los Angeles (2012); ‘Untitled Nothing Factory’, Visual Arts Center, University of Texas, Austin (2011); ‘A Stack of Black Pants’, Cherry and Martin, Los Angeles; ‘Project Series 40’, The Pomona Museum of Art (both 2010); and ‘Untitled Event’, Hoet Bekaert Gallery, Ghent (2007).
Selected group exhibitions include ‘Curve of a hill like the curve of a green shoulder’, Mary Mary, Glasgow (2017); ’Ordinary Pictures’, The Walker Art Center, Minneapolis (2016) ‘Pairings: The Collection at 50′, The Orange County Museum of Art (2012); The Museum of Contemporary Art, Los Angeles (2011); ‘Image Transfer’, The Henry Art Gallery, Seattle; ‘Free’ The New Museum, New York; ‘New Photography’, The Museum of Modern Art, New York; ‘Production Site: The Artist’s Studio Inside and Out’, The Museum of Contemporary Art, Chicago (all 2010); ‘George Herms: Xenophillia (Love of the Unknown)’; ‘Wall Works’ The Yerba Buena Center for the Arts, San Francisco (both 2009); The 2008 Whitney Biennial; and ‘Nina in Position’, Artists Space, New York (both 2008).
Public commissions include ‘Untitled Findings (ACCESS)’ Parcours, Art Basel, Switzerland (2017); The Public Art Fund, City Hall Park, New York (2015); and ‘THE CHARACTER AND SHAPE OF ILLUMINATED THINGS’, Plaza Project, The Museum of Contemporary Art, Chicago (2014). Ross-Ho’s work has been featured in Artforum, The New York Times, Art Review, Modern Painters, Art in America, Flash Art, Art + Auction, and Frieze among others. She is an Assistant Professor of Sculpture at the University of California, Irvine.
Amanda Ross-Ho, HURTS WORST (2018). Installation view Kunsthall Stavanger, 2019
Amanda Ross-Ho, HURTS WORST (2018). Installation view Kunsthall Stavanger, 2019
Amanda Ross-Ho, Untitled Metrics (TENS) (2018). Heavy duty canvas, lace, vinyl, perforated vinyl, satin, felt, thread. Dimensions variable, 24 parts
Amanda Ross-Ho, HURTS WORST (2018). Installation view Kunsthall Stavanger, 2019
Amanda Ross-Ho, Untitled Crisis Actor (Unimaginable, Unspeakable) (2018). Canvas, polyester charmeuse, stretch lace, snakeskin print cotton, white linen, heavy duty canvas, batting, thread, safety pins, 147 × 144 cm
Amanda Ross-Ho, Untitled Crisis Actor (Worst Possible Pain), 2018. Canvas, polyester charmeuse, rip-stop nylon, textured polyester charmeuse, satin, white linen, batting, thread, safety pin, 152 × 134 cm
Amanda Ross-Ho, Untitled Crisis Actor (Excruciating unbearable tortuous crushing tearing) (2018). Canvas, lycra polyester Marni II, batting, thread, safety pins, 150 × 144 cm
Amanda Ross-Ho, Untitled Crisis Actor (WORST POSSIBLE PAIN) (2018). Canvas, swiss dot, specialty fleece knit, batting, thread, 150 × 111 cm
Amanda Ross-Ho, Untitled Crisis Actor (10) (2018). Canvas, décor suede, vinyl, lining, batting, thread, 148 × 107 cm
Amanda Ross-Ho, Untitled Crisis Actor (WORST PAIN POSSIBLE) (2018). Canvas, Discount Satin Polyester Tahari, Special Sale Fleece, metallic lycra, patent leather, vinyl, nylon net, batting, thread, 144 × 134 cm
Amanda Ross-Ho, Untitled Crisis Actor (WORST PAIN IMAGINABLE (2018). Canvas, stretch knit, jersey mesh, textured polyester charmeuse, batting, thread, safety pins, 142 x 140cm
Amanda Ross-Ho, Untitled Crisis Actor (As bad as it could be. nothing else matters) (2018). Canvas, satin polyester Tahari, batting, thread, safety pins, 151 × 107 cm
Amanda Ross-Ho, HURTS WORST (2018). Installation view Kunsthall Stavanger, 2019
Amanda Ross-Ho, HURTS WORST (2018). Installation view Kunsthall Stavanger, 2019
Amanda Ross-Ho, HURTS WORST (2018). Installation view Kunsthall Stavanger, 2019
Amanda Ross-Ho, HURTS WORST (2018). Installation view Kunsthall Stavanger, 2019
Amanda Ross-Ho, HURTS WORST (2018). Installation view Kunsthall Stavanger, 2019
Amanda Ross-Ho, Untitled Crisis Actor (HURTS WORST) (2018). Canvas, bull denim, batting, thread, 150 × 144 cm
Amanda Ross-Ho, Untitled Crisis Actor (HURTS WORST Worst Pain Imaginable) (2018). Canvas, heavy duty canvas, dye sublimation on canvas, polka dot cotton, muslin, batting, thread, safety pins, 148 × 141 cm
Amanda Ross-Ho, Untitled Crisis Actor (This pain is UNBEARABLE overwhelming We will not want to move. We will be in tears this is our breaking point) (2018). Canvas, satin, basket weave cotton, textured vinyl, specialty knit fleece, batting, thread, safety pins, 148 × 144 cm
Amanda Ross-Ho, Untitled Crisis Actor (Restless unsettled Cries inconsolably) (2018). Canvas, fleece, burlap, polyester Pro-Brite mesh, patent leather, felt, batting, thread, safety pins, 148 × 142 cm
Amanda Ross-Ho, HURTS WORST (2018). Installation view Kunsthall Stavanger, 2019
Amanda Ross-Ho, HURTS WORST (2018). Installation view Kunsthall Stavanger, 2019