Systema Naturae

«Systema Naturae» er utarbeidet av frilanskuratoren Mirja Majevski for Kunsthall Stavanger og inneholder arbeider av seks kunstnere: Ann Böttcher, Sanna Kannisto, Eva-Fiore Kovacovsky, Kustaa Saksi, Salla Tykkä og Michael John Whelan. Med utgangspunkt i botanikken tar denne internasjonale gruppeutstillingen mål av seg til å reflektere over menneskehetens forhold til naturen.

Utstillingen har fått sitt navn fra en bok fra 1735 av den svenske naturviteren Carl von Linné (Linnaeus). Ved siden av andre bøker av Linné fikk denne utgivelsen avgjørende betydning for å etablere et universelt akseptert navnesystem for organismer. Dette systemet er et av de første som baserte seg på et binært nomenklatur, og var et utslag av de høye ambisjonene til plantevitenskapen i 1700-tallets Europa. I takt med at det europeiske koloniveldet ekspanderte, fikk man også tilgang på et enormt antall nye eksemplarer, og dette førte til at vitenskapseliten kastet seg ut i et kappløp om å etablere et system som kunne beskrive og katalogisere alle plantene i verden. Tenk om en annen måte å organisere og navngi på hadde vunnet frem i stedet for Linnés system – ville vi da ha sett verden på en annen måte?

Kunstverkene i utstillingen viser forskjellige tilnærminger til å fortolke og relatere seg til naturen. Samtidig henspiller de på ulike historiske tilnærminger til å organisere og formidle informasjon om flora, og på denne måten skisserer de en fragmentert botanikkhistorie.

Ann Böttchers intrikate blyanttegninger av trær belyser hvordan naturen er kulturelt konstruert. Den Dürer-lignende studien hennes av et miniatyraktig norsk grantre, «Picea abies ‘Mariae-Orffae’» (2016), er en underfundig utforskning av sammenhengen mellom nasjonal identitet og landskap.

Sanna Kannisto har i løpet av karrieren foretatt flere reiser til tropiske regnskoger i Brasil, Fransk Guyana og Costa Rica. Her har hun fulgt biologer i feltarbeidet deres og brukt ting som har vært for hånden til en visuell utforskning av det fotografiske blikket og vitenskapens krav på universalitet og objektivitet.

Eva-Fiore Kovacovskys fotogrammer er resultatet av en intuitiv arbeidsprosess i mørkerommet. Hun plasserer perforerte, tørkede og pressede blader på negativholderen i et analogt forstørrelsesapparat og eksponerer dem gjentatte ganger gjennom ulike fargefiltre. Kovacovskys «274 Gräser» (2010) er en bok med inkjet-kopier av pressede planteeksemplarer som er plassert oppå en nyutgivelse av «Hortus Eystettensis», en bok som revolusjonerte den botaniske illustrasjonskunsten da den ble publisert for første gang i 1613.

Kustaa Saksis store Jacquard-vevnader låner uhemmet former og mønstre fra flora og fauna. I likhet med tidlige botaniske illustrasjoner lar de betrakteren fortape seg i et hypnotisk spill av former og farger som visker ut grensene mellom fantasi og virkelighet.

Salla Tykkäs «Victoria» (2008) viser den nattlige blomstringen til en kjempevannlilje, som vokser i det tropiske Sør-Amerika. Planten ble først observert av europeere på begynnelsen av 1800-tallet, og i 1837 ble arten oppkalt etter dronning Victoria av Storbritannia. På grunn av navnet ble planten et symbol på den unge monarken som hersket over et verdensomspennende imperium.

Serien med fotografier med tittelen «In the black dark for good» (2016) av Michael John Whelan er en studie av steiner utenfor inngangen til Svalbard globale frøhvelv, som er dekket av frysevæske utstøtt av hvelvets kjølesystem. I tillegg vises installasjonen «Chamber» (2016–pågående), som består av et feltopptak fra Svalbard globale frøhvelv, en fortegnelse over dets innhold, og et tomt ark som representerer fremtidsperspektiver.