«Enkelte ser ut til å tro at vi lager arbeidene våre for å få frem et budskap. Men jeg er forsøker ikke å få frem et feministisk budskap. Dette er ikke et grunnkurs i feminisme. Det er min verden. Det er min feministiske verden, og det er ut fra den jeg lager kunst.» – K8 Hardy.
I 2005 begynte kunstnerne Wynne Greenwood og K8 Hardy å samarbeide om New Report, en serie med videoer og performance der de iscenesatte en fiktiv feministisk nyhetssending – WKRH. Med undertittelen «Pregnant with Information» rapporterte kunstnerne om forholdene sine, lokalmiljøer, nyheter og personlige «herstories». Serien fortsatte i 2007 med Hardy og Greenwood i rollene som henholdsvis den undersøkende journalisten Henry Iragary og det svartsmuskede nyhetsankeret Henry Stein-Acker-Hill. I en ledig, humoristisk og politisk ladet tone kombinerer New Report-serien aktivisme og camp-satire. Den retter kritikk mot de absurde sidene ved nyhets- og mediekulturen
«Enkelte ser ut til å tro at vi lager arbeidene våre for å få frem et budskap. Men jeg er forsøker ikke å få frem et feministisk budskap. Dette er ikke et grunnkurs i feminisme. Det er min verden. Det er min feministiske verden, og det er ut fra den jeg lager kunst.» – K8 Hardy.
I 2005 begynte kunstnerne Wynne Greenwood og K8 Hardy å samarbeide om New Report, en serie med videoer og performance der de iscenesatte en fiktiv feministisk nyhetssending – WKRH. Med undertittelen «Pregnant with Information» rapporterte kunstnerne om forholdene sine, lokalmiljøer, nyheter og personlige «herstories». Serien fortsatte i 2007 med Hardy og Greenwood i rollene som henholdsvis den undersøkende journalisten Henry Iragary og det svartsmuskede nyhetsankeret Henry Stein-Acker-Hill. I en ledig, humoristisk og politisk ladet tone kombinerer New Report-serien aktivisme og camp-satire. Den retter kritikk mot de absurde sidene ved nyhets- og mediekulturen og gir den tradisjonelle aktivistvideoen en ny vri.
New Report har vært inkludert i utstillinger ved blant annet Tate Modern, Light Industry, Wexner Center for the Arts og Reena Spaulings Fine Art. Hardy og Greenwood begrenser seg ikke til ett enkelt medium, men bruker de midlene som er nødvendige for å formidle budskapet, enten det er film, foto, musikk, performance, installasjon eller tekst.
(Oversatt av Nina Schjønsby, www.tekstbyraet.no)
f. 1977
Wynne Greenwood er en queerfeministisk kunstner som arbeider med video, performance, musikk og objektproduksjon. Praksisen hennes er orientert mot kulturell terapi. Arbeidene hennes har vært utstilt og inkludert i performancer internasjonalt ved både uavhengige og institusjonelle visningssteder, som Tate Modern, Whitney-biennalen, The Kitchen og On the Boards. Fra 1999 til 2006 sto Greenwood bak det multimediale kunstbandet Tracy + the Plastics. I sluttfasen av dette prosjektet endret hun fokus til installasjon og objektbaserte arbeider, og stilte ut ved Susanne Vielmetter Los Angeles Projects og Lawrimore Project i Seattle. Helt nylig deltok Greenwood i Anti-Establishment, en kollektivutstilling ved Center for Curatorial Studies ved Bard College, og utgav langspilleren A Fire To Keep You Warm. Greenwod underviser også i performance og video og holder workshops og kveldskurs for skoleelever.
f. 1977
K8 Hardys palett trekker veksler på vokabularet i moteindustriens reklame og kombinerer noen av dens mest typiske grep – nærbilder av produkter, nitid styling og iscenesettelse, iøynefallende farger – til en abstrahert versjon av sjangeren. Sammenstillingen av ulike typer estetikk fra motens forskjellige sfærer gir fotografiene og skulpturene hennes flere lag som problematiserer og underminerer etablerte forestillinger om rase, klasse, økonomi og kjønn. Fotografiene inneholder ofte mange bilder lagt oppe hverandre eller fotogrammer tilføyd underveis i fremkallingsprosessen. Istedenfor å simpelt hen gjøre narr av moteverdenen og dens kommersialisering, problematiserer Hardy heller vår tillærte respons på reklamens konvensjoner. Hun gjør det vanskelig å få øye på modellen (som vanligvis er kunstneren selv) og gjør oss slik oppmerksomme på det budskapet som blir formidlet gjennom modellens utseende. Ved å behandle sin egen kropp som et objekt, skriver Hardy seg inn i en relativt ny, men kompleks tradisjon med kvinner som fotograferer seg selv. Dette er i seg selv en reaksjon på den eldgamle praksisen hvor mannlige kunstnere objektifiserer kvinner som motiv i kunsten.