virgil b/g taylor: Skulle vi føle sammen

Were we to feel together er et bestillingsverk av virgil b/g taylor, laget for å hedre Skeivt kulturår 2022 i forbindelse med det heldigitale prosjektet Even When We Can’t We Must. Under prosjektperioden kunne publikum utforske taylors verk på Kunsthall Stavangers nettside. Verket er et hypertekstdikt som er utformet som et informasjonskapselbanner, noe som lot taylor se nærmere på forestillinger om samtykke, både når det gjelder nettsurfing og hvordan begrepet har blitt brukt i juridiske sammenhenger, spesielt i forbindelse med skeive historier.

Nedenfor gjengis en samtale mellom taylor og kurator Kristina Ketola Bore. Dokumentasjon fra prosjektet kan ses i mediaseksjonen på denne siden.

Kristina Ketola Bore: Dette er det tredje verket i en serie med digitale prosjekter kalt Even When We Can’t We Must som Kunsthall Stavanger lanserte i forbindelse med Skeivt kulturår her i Norge i 2022. Da var det gått 50 år siden Norge opphevde loven som forbød seksuell omgang mellom menn. Dette innebar i praksis at det å være homofil i Norge ble avkriminalisert.

For dette prosjektet har jeg invitert kunstnere som har brukt tekst i sin praksis på ulike måter, og da gjerne performativt, til å lage nye verk for den digitale plattformen vår. Min interesse i språk kommer fra tekstens og språkets makt innen skeiv aktivisme, for eksempel gjennom kunst og design, protest og muntlige historier. Hva tenkte du da du ble invitert til å delta i dette prosjektet?

virgil b/g taylor: Det er alltid en risiko når man feirer at staten har greid å bli tolerant, slik tilfellet er når det gjelder denne markeringen. Men jeg tror – eller håper – at det å se på rettshistorie er å se på språkets historie, siden det er i det formatet at loven utfolder seg. Loven er et sett med ord og uttrykk som gjør at verden må rette seg etter en viss idé, og da understøttet av statens voldsmonopol. Selv om verket tar utgangspunkt i et sted jeg ikke er så kjent med, ble jeg oppmuntret da jeg fikk høre at din interesse, som min, hadde samme forankring. Den er altså mest fokusert i hva slike juridiske omveltninger av bestemte livs- og oppførselskategorier betyr og hvordan de slår ut.

KKB: Underveis i prosessen med å lage dette verket snakket vi flere ganger om dette med samtykke og hva det kan bety i forbindelse med skeive historier. Du har tidligere også jobbet med skeive historier i forbindelse med lovgiving. Kan du fortelle litt om hvordan du jobbet med disse begrepene og hvordan det ble omskapt til det ferdige verket vi nå ser på nettsiden vår?

vbgt: Når jeg jobber og gjør research, synes jeg det er vanskelig å skille mellom skeiv historie og rettshistorie. Det er ikke mulig å snakke om seksualitet, uansett orientering, uten å komme inn på det rettslige. Staten har laget forskjellsbaserte beskrivelser og manifestert disse forskjellene og ekskluderingene ved å lovfeste dem. Dette betyr ikke at skeivhet ikke finnes eller at det hele er et juridisk spørsmål. Det er heller sånn at fordi ulike stater har innført slike lover gjennom historien, kan vi ikke snakke om oss selv uten å falle under lovens lange skygge. Jeg tenker her på arbeidet til akademikere som Ian Hacking som skisserer prosessen som kalles «dynamisk nominalisme», hvor de beskrevne selv tar i bruk en beskrivelse og tenker nytt omkring den. Når stater som Norge liberaliserer sin holdning til homofili, skaper de nye livskategorier. I de nye kategoriene kan menn som har sex med menn, tenke seg nye livshorisonter eller bli innordnet i inkluderingsfantasiene som disse reformene legger opp til. Spørsmålet om tillatelse til å ha sex har mye å gjøre med forestillingen om samtykke – det at enigheten mellom partene, gjennom en uformell og muntlig samtykkekontrakt, er det som gjør aktiviteten akseptabel. Selv om dette jo er bra – uten samtykke er det bare overgrep – gjør den uunngåelig legalistiske formen for «samtykke», som utvides til å angå alle deler av livet, at vi får mindre kapasitet til å forstå hva som er gjensidig, hva som føles, hva som forstås. Dette krever også en fantasi om et autonomt subjekt, der deres samtykke er abstrahert fra alle de andre tingene i livet som tilbudet informeres av. Loven forholder seg til individer kun som det – som individer kjennetegnet av forholdet de har til staten gjennom kategorier som borger, immigrant, barn, utlending. Disse ensomme kategoriene skiller oss fra hverandre og hyller oss inn i fiktive forestillinger om rasjonalitet og ansvar. Ingen er virkelig autonome, og ingen valg gjøres uten samtykke. Samtykke i et gitt øyeblikk kommer an på det øyeblikket, på det stedet, på den omstendigheten. De skeives historie med å måtte kjempe for vår rett til å gi samtykke til den formen for sex vi ønsker, gjør det klart at vår autonomi er betinget.

Arbeidet jeg gjør i dag, er påvirket av min erfaring fra å jobbe både med og i kollektivet What Would An HIV Doula Do?. Dette er et fellesskap av mennesker som har funnet sammen som en respons til den pågående AIDS-krisen. Deres felles engasjement for både HIV/AIDS- og Covid-19-pandemiene ser på kampen for rettferdighet som noe kollektivt og medbestemmende. Skeivhet, eller bare homofili, er kun en av aksene i denne kampen. Og som en skeiv person selv er det ofte innenfor denne aksen at jeg føler at jeg har størst mulighet for å uttrykke mitt engasjement i denne større kampen. Sånn sett håper jeg at verket jeg lager ikke bare er skeivt, men heller ser nærmere på de tilbudte horisontene ved å live opp disse betingede livkategoriene.

Dette verket er et tilsvar til de stadige kravene om å gi samtykke til å utlevere identifiserende informasjon om oss selv for å kunne bruke nettsider som https://kunsthallstavanger.no/. Jeg påstår dermed at selv en slik hverdagslig form for samtykke er intimt forbundet med kampen for å være noe mer enn bare autonome subjekter. Ved å utforske hvordan alle handlingene våre er kollektive og kontekstualiserte, ønsker jeg å finne noe annet enn bare at man lever som en person med virkekraft. Jeg vet ikke om dette lille hypertekstdiktet kan oppnå dette, og jeg er bekymret for at det å sette ord på en så vidløftig mulighet for et så lite tiltak, kan gjøre det mindre sannsynlig at det får det til. Men det er bare fint å prøve, tenker jeg.

KKB: Verket ditt synes å vise oss hvordan vi skaper distanse når vi faktisk forsøker å etablere nærhet med andre på nettet, og at det å engasjere seg på nettet også kan skape en frykt for nærhet. Samtidig greier den formen du har gitt verket, å vise oss hvordan denne interaksjonen utfolder seg. Hva var det med slike flytskjemaer som tiltrakk deg? Hva synes du de kan fortelle oss om hvordan vi interagerer på nettet i dag?

vbgt: Jeg mener at distanse kommer fra den materielle virkeligheten som ligger bak den fiktive forestillingen om autonomi jeg nevnte tidligere. Når vi ledes til å forestille oss at vi handler alene, føler vi oss alene. Det er en skrekkelig ensomhet som gjør seg gjeldende i øyeblikk der man finner sammen. Jeg valgte flytskjemaformatet som et pek tilbake til de hypertekstformatene som fantes før verdensveven og Choose Your Own Adventure-barnebøkene jeg følte jeg akkurat gikk glipp av da jeg var yngre [der leseren kunne velge mellom flere handlinger i boken og bla til en ny side basert på valget sitt]. Wendy Hui Kyong Chuns verk er et referansepunkt for meg i måten jeg nærmer meg den digitale og nettbaserte verden på – hun hjelper oss med å se at ingenting egentlig er nytt i den «digitale verden», at vi holder stadig på med å «oppdatere oss for å forbli slik vi er». Alt som er nytt, er en glinsende illusjon, idet den «virkelige verdens» vold reproduseres i litterære fiksjoner om «nye» medier. Jeg synes det er veldig interessant å se tilbake på tidlige nettskjemaer, samt tidlige tekster som ble skrevet på nettet, hvor du ser denne gjentagelsen tydelig.

Christina Sharpe skrev et essay i 1999 kalt «Racialized Fantasies on the Internet», der hun på en veldig god måte trekker frem en rekke tidlige eksempler på den formen for ekskludering som mange nettsteder og plattformer fortsatt sliter med. Hun åpner essayet med et innlegg Essex Hemphill holdt på en konferanse i 1995 på City University of New York, der Hemphill undret seg, for nesten 30 år siden: «Kan det tenkes at jeg er uvelkommen også her?» Dermed minner Sharpe oss på at det som ser ut som nye arenaer, alltid er nye utgaver av verdenen før oss, en verden som har oppdatert seg for å være slik den har vært siden begynnelsen. Hemphills undersøkelse av den fremvoksende nettkulturen trekker på hans egne erfaringer som en person som har AIDS, der han «teller T-celler på internettets strender og føler litt motløshet». Det viser seg altså at en verden som virket så umiddelbar og full av mulige kontakter, heller var preget av distanse og fortvilelse.

KKB: Teksten som er en del av verket, virker både intim og veldig gjenkjennelig. Visse ord går igjen: «Gi samtykke», «Tillat», «Avbryt», «Avvis», «Godta». Jeg vil tro at dette er ord og begreper som mange aktive nettbrukere kjenner igjen fra sine egne handlinger og sine egne refleksjoner over livet på nettet. De gjenspeiler også samtaler folk har om det vi gjør på nettet, men verket ditt greier å gå litt mer i dybden – kanskje fordi det synes å ha både en underliggende lidenskap og en frykt for å bli avvist. Hvordan landet du på disse ordene da du holdt på å skrive teksten?

vbgt: I tekstene jeg publiserer på Fag Tips Utopia Zine, eller i skissene jeg legger ut i ruteformat på Instagram, ser jeg at jeg ofte vender tilbake til en slags nysingel, kåt og ensom stemme. Det er en rotløs, vandrende miks av lengsel og anger, med mye «jeg» og «du» som blandes sammen. Det er en slags patetisk, men i siste instans gjenkjennelig tone. Det er ikke altfor utfordrende for meg å sette meg inn i en slik sinnsstemning når jeg skriver, og det fanger noe av det dialektiske ved to stemninger som stadig gjør seg gjeldende på nettet: FOMO og U OK?. Både FOMO og U OK? krever distanse mellom taleren og handlingen – ved å gå glipp av noe og ved å forhøre seg om noe viser det til at taleren ikke erfarer. Mellom sjalusien som ligger i FOMO, og tilbaketrekkingen som ligger i U OK?, finnes en lengsel etter å føle som en annen eller å føle en annen, eller rett og slett å være sammen med en annen. Men på nettet navigerer vi denne følelsen gjennom de keitete algoritmene til stort sett menn i California som ønsker å gjøre profitt på surfingen vår. Dette gjør at vi reduseres til de velkjente ordene du nevner. Slike klønete databaserte og rettslige metaforer gjør vår tvetydige og velflytende lengsel til en krapp sving. Blant disse utilstrekkelige markørene finner vi fortsatt materielle, legemliggjorte følelser av lidenskap og avvisningsfrykt. På nettet tror jeg at vi opplever slike ord som små papirkutt, slik at lengslene våre blir mislykkede salver inn i tomrommene som settes inn mellom oss, eller snarer mot oss, av desorienterende algoritmer. Det å ikke oppfylle lengslene våre kan gjøre at vi føler at vi faktisk har oppnådd dem. Det er en egen glede i at ting holdes tilbake. Så selv om jeg jamrer meg over appene, eller over en utilfredsstillende natt på klubben, finnes det fortsatt et minne om glede i de skuffelsene. I hver U OK? finnes det glimt av en lengsel etter å føle noe, etter å ikke gå glipp av noe.

KKB: I praksisen din hender det at du bøyer språket, slik at det blir litt uklart eller konfunderende. Hva håper du vil skje i det rommet mellom mottageren og verket når du forstyrrer vår lese- eller lytteopplevelse på denne måten? Denne metoden brukes også i selve tittelen på verket, Were we to feel together, men tittelen oppleves også som poetisk og åpen for fortolkning. Kan du si litt om hva tittelen betyr for deg?

vbgt: Jeg har forsøkt å skrive mer som det talte ord, hvor grammatikk og ordenes betydning viker for hva som føles riktig, eller at det kan peke mot det jeg ikke evner å skrive. I beste fall er det en mulighet å jobbe med leseren eller tilskueren og skape mening sammen, selv om det kanskje virker litt høyttravende!

Tittelen leker rundt med ordet consent [«samtykke»], som bokstavelig betyr «å føle sammen» og som er et rettslig begrep jeg har jobbet med i ulike prosjekter nå nylig. I motsetning til det talte ord krever juridisk språk en vanskelig og ekskluderende nøyaktighet. Men samtykke, som et begrep, har hatt en kronglete reise fra jussen og inn i hverdagsspråket, særlig med hensyn til hvordan vi gir uttrykk for grenser. I de siste årene har det vært en økning i personvernlovgivningen, som Personvernforordningen i EU og i EØS-land som Norge, hvor vi bes om å samtykke med informasjonskapsler og andre former for sporing. Mange brukere klikker raskt på «godta» eller «jeg samtykker» – disse vanskelige ordene du akkurat nevnte – uten å tenke seg om så mye. Andre brukere avviser som regel disse kapslene med samme impulsive hurtighet. Poenget med Were we to feel together er ikke å kritisere disse personvernlovene eller foreslå løsninger på den stadige etterspørselen etter informasjon om oss, men heller å reflektere over selve samtykkehandlingen og å koble de litt kjedelige samtalene om informasjonskapsler sammen med de andre spørsmålene om samtykke som dukker opp i mer intime møter.