Zutana Hadaddeen: Spaces of Release
Kunsthall Stavanger er stolte av å kunne stille sin nettside til rådighet for aktivist og dansekunstner Zutana Hadaddeen. Hadaddeen har vokst opp i Stavanger-området og har de siste årene blitt kjent for sitt utrettelige arbeid som aktivist for transrettigheter. Dette skjedde etter at hun selv brøt med en konservativ bakgrunn der hun strevde med å bli godtatt for den hun er.
I forbindelse med det digitale prosjektet Even When We Can’t We Must får nå fotografier av Hadaddeen fritt spillerom på Kunsthall Stavangers nettside. Fotografiene som vanligvis ligger på nettsiden, overstyres av bilder av Zutana som utfører ballroomkulturens voguing-positurer i kunsthallens gallerirom. Prosjektet søker å belyse hvordan offentlige rom har innskrenket og fornektet transpersoner både før og nå. Hadaddeen selv utgjør verkets sentrum, der hun dominerer rommet ved å bruke ballroomkulturens bevegelsesfrihet. Mens Hadaddeen driver med
Zutana Hadaddeen: Spaces of Release
Kunsthall Stavanger er stolte av å kunne stille sin nettside til rådighet for aktivist og dansekunstner Zutana Hadaddeen. Hadaddeen har vokst opp i Stavanger-området og har de siste årene blitt kjent for sitt utrettelige arbeid som aktivist for transrettigheter. Dette skjedde etter at hun selv brøt med en konservativ bakgrunn der hun strevde med å bli godtatt for den hun er.
I forbindelse med det digitale prosjektet Even When We Can’t We Must får nå fotografier av Hadaddeen fritt spillerom på Kunsthall Stavangers nettside. Fotografiene som vanligvis ligger på nettsiden, overstyres av bilder av Zutana som utfører ballroomkulturens voguing-positurer i kunsthallens gallerirom. Prosjektet søker å belyse hvordan offentlige rom har innskrenket og fornektet transpersoner både før og nå. Hadaddeen selv utgjør verkets sentrum, der hun dominerer rommet ved å bruke ballroomkulturens bevegelsesfrihet. Mens Hadaddeen driver med voguing, utfordres vi av kroppsspråket hennes, samtidig som det inviterer oss til å bli med på det som ser ut en frigjørende handling.
I denne sammenhengen er det imidlertid litt upresist å snakke om frihet. Kunstneren madison moore, som også er DJ og førsteamanuensis i moderne kultur og media ved Brown University, har skrevet mye om estetiske, lydmessige og romlige strategier i forbindelse med det å være skeiv, deriblant innen ballroomkulturen. I teksten Contents Under Pressure: A (Queer) Techno Manifesto poengterer han at «frihet» ikke er det rette ordet for strategien som brukes i det skeive utelivet. Han skriver at ravepartyer heller er å anse som «en midlertidig autonomitetssone hvor vi skaper rom for utfoldelse – ikke for utopier, eller frihet, eller sikkerhet. Utfoldelse.» Eller som det heter på engelsk: release.
I møtet med Hadaddeens fotografier kan vi observere en kropp som faktisk opplever en slik release eller utfoldelse. Dette er en kropp som gir slipp. I motsetning til situasjonene som vanligvis er å se i gallerirommene – det vil si nøye kuraterte kunstutstillinger med samtidige uttrykk som malerier, videoverk, skulpturer eller installasjoner, og der vi pleier å opptre som konsentrerte, stille og observerende tilskuere – ligger fokuset i Spaces of Release utelukkende på Hadaddeens kropp og den energiske befrielsen og utløpet hun skaper i dette rommet. I sin egen personlige tolkning av ballroomkulturen fokuserer Hadaddeen på den såkalte vogue femme, en form for ballroom som akademikeren, aktivisten og utøveren Julian Kevon Glover beskriver som «sterkt påvirket av jazz, ballet og moderne dans, med vekt på flyt, på utførelsen av bevegelser som ses på som ‘feminine’, og på de fem hovedelementene spins/dips, catwalk, duckwalk, håndbevegelser og gulvbasert fremføring». Hadaddeens kropp både bindes sammen med og bryter med rommet, i forlengelsen skapes en dynamikk som er ukjent for gallerirommet. Hun marsjerer mot oss på huk, strekker seg ut og bøyer seg rundt på gulvet, eller simpelthen gleder seg over sine egne kroppslige bevegelser.
Innenfor ballroom er det umulig for utøverne å delta uten å anerkjenne kunstformens lange og innflytelsesrike historie. For Hadaddeen er det viktig å anerkjenne hvordan svarte og brune transkvinner har spilt en helt avgjørende rolle i å utvikle denne kunstformen. Glover skriver i teksten sin om hvordan de ulike ballroomstilene på hver sin måte dreier seg om å «fortelle ens egen personlige historie gjennom bevegelse». Dette kan vi selv se i fotografiene av Hadaddeen, der hun gir honnør til kunstformens historie samtidig som hun deler sin egen personlige historie og stiller den i et nytt lys. Alle bevegelsene er inspirert av ballroomkulturens historie, men innlemmer også Hadaddeens egen fortid og nåtid – det er hun selv som uttrykker og opplever bevegelsene i sanntid.
Ballroomkulturen er i stadig utvikling, men i sitt vesen har kunstformen alltid dreid seg om en romlig omdannelse og om hvordan enkeltutøveren forsøker å omskape energien som ligger i rommet. Det er lett å relatere både kroppen og bevegelsenes energi til teoriene som Sara Ahmed la frem i den banebrytende boken Queer Phenomenology fra 2006. Ahmed snakker der om ideen om et «skeivt rom», det vil si et rom der gjenstander ikke opptrer vertikalt (dette kan vi gjerne se på som det normative), men på skrå. Kunne ballroomkulturen gjøre det mulig for oss å reorientere oss selv i et gitt rom innenfor dette paradigmet? Idet kroppen bryter samfunnets normer for hvordan en oppfører seg innenfor et rom, og slutter å opptre vertikalt – nemlig innenfor vår forventning av hvordan vi er ment å oppføre oss på et kunstgalleri – gir Hadaddeens bevegelser uttrykk for en dynamisk skråstilling. Hvis vi er villige til å la gallerirommet få et diskursivt element, kan vi forestille oss at Hadaddeens kunst er et bidrag som hjelper oss å tenke nytt omkring det som anses som normativt. I Spaces of Release tvinger Hadaddeen oss til å anerkjenne kroppen og uttrykket hennes, og derigjennom gjøre det mulig for oss å endre vår egen oppfatning av det vi opplever som det normative. Slik åpnes det for at vi kan refokusere og endre vår oppfatning av andre offentlige rom og hvem som hører hjemme der.
Kurator: Kristina Ketola Bore
Utvikler: Bryant Wells
Bilder: Helle Navratil
Zutana Hadaddeen er en aktivist, utøvende dansekunstner og influenser. Kjent for sitt arbeid med å fremme transrettigheter, er også Hadaddeen en aktiv sosiale media-utøver, først kjent for sine humoristiske tiktok-videoer. I dag bidrar hun ofte i det offentlige ordskifte i form av blant annet paneldebatter. 20 år gammel har hun rukket å vinne og bli nominert til flere priser for sitt arbeid, blant dem Skamløsprisen til Sex og Samfunn, Stavanger Aftenblads BYAS-pris, Regnbuegallaens Skeive forbilder og en nominasjon til Dagens Næringsliv Ledestjerne i 2022. Hadaddeen har også figurert i flere TV- og video-produksjoner, blant dem NRKs Helene sjekker ut transkvinner og en Pride-kampanje for Amnesty. Det nyeste prosjektet hennes inkluderer deltagelse som danser i en av artist Travis Scotts musikkvideoer som kommer ut neste år.
Hadaddeen er født i Jordan til en jordansk far og en palestinsk og armensk mor. Hun har siden vokst opp i Stavanger-regionen som del av en religiøs gruppering, der hun ikke ble akseptert for å være queer. I dag er hun bosatt i København.
Som del av markeringen av Skeivt Kulturår og avkriminaliseringen av homofili i Norge for 50 år siden, presenterer Kunsthall Stavanger det digitale prosjekt, Even When We Can’t We Must. Prosjektet består av fire bestillingsverk av kunstnere Nat Pyper, Olivia Douglass, virgil b/g taylor og Zutana Hadaddeen, som aktiveres i et interaktivt format på vår digitale plattform. Alle verk er laget med tanke på å erfares på digitale flater. Det første verket ble lanseret i desember 2022, med de påfølgende tre verkene i mars, mai og september 2023.
Tittelen, Even When We Can't We Must, er lånt fra et verk av Nat Pyper med samme navn.